Bedehuset er et gammelt hus. Du kjenner det når du åpner døra til loftet og går opp den knirkende trappa. Jeg elsker lukten av gamle hus!Men gammelhusluften er ikke den eneste duften på bedehuset.

En langt mer betydningsfull duft sitter også i veggene – duften av de helliges bønner. Jeg kjenner at dette er et hus det har vært bedt i gjennom 100 år.

Noen av mine beste stunder med Far har jeg hatt i dette huset – alene, eller sammen med søsken.

«Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»^[1]

I disse stundene, kjenner jeg også noe annet på bedehuset.Det er duften av glede og forventning.Glede over Guds forunderlige, overveldende nåde og forventningen om hva som er tilgjengelig for de som elsker Ham. Forventningen om forvandling når Gud får lov til å bruke sin vilje på menneskers liv.

Oss, Hans barn, først. Og gjennom oss –Guds kjærlige, forvandlende kraft til alle de barna som enda ikke kjenner sin himmelske Pappa.

Jeg lengter etter at «Kristi vellukt»skal sive ut fra dette huset og fylle byens gater!
Jeg lengter etter å se alle kristne i Alta stå sammen i brann for de fortapte!

Jeg lengter etter den dagen «alle skal være opplært av Gud»!
«Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.»
Amen – la det skje, Herre!
I dag!